kjærlighet er mer enn forelskelse. Kanskje til og med et spøkelse ;)

Jeg har den største forelskelse. 
Den største kjærlighet til mine barm. De er min forelskelse, min største kjærlighet. 
Helgen har bydd på tur, pinnebrød,pølser, hopping i vann, spøkelser, skumle lyder. Men mest av alt latter, barne latter, et barnehjerte som banker så hardt at du nesten kan se det utenpå jakken, en kjærlig barne hånd som holder deg hart fordi di trenger trygghet i det som kan virke skumelt. Hjerte mitt banker like hart. I en stolthet av at de er mine de er min glede, min forelskelse. 

I går gikk meg og to av mine barn sammen på tur hvor vi besøkte Dale. Vi hadde med oss min mor, som er som mine barn min styrke når jeg føler meg svak. Vi gikk ned turstien ved Lie fjellet. Stoppet ved et vann. Tenkte et bål, spikket pinner og fant frem ost og pinnebrød. Det var rolig rund oss. Du kunne høre vannet skvulpe langs stenene. Fuglende fly mellom grenene. Men mest av alt barne latter og små prat dem imellom. 

Etter en stund gikk vi mot Dale gamle psykiatriske sykehus som det har stått en hel masse om i Aftenbladet blant annet i det siste. "Luftslottet på Dale". 

Vi fant en åpen dør i et av nabo byggene. Vi gikk inn i. En spenning kunne kjennes i alle fingrer og tær. 
VI hørte noen lyder. eller var det ønsket som hørte noe ;) 
Utenfor så vi opp mot vinduene i håp om at noe skulle bevege seg. En gardin eller en skikkelse i vinduet. 

Når vi kom hjem sprang mine to barn opp trappenen for å fortele sin far hva de hadde opplevd. Det var en slik stolthet og glede i stemmen deres. 
Min eldste sønn viste en fortvilelse over at han ikke hadde blitt med. Jeg blinket til han mens jeg sa, hva sier du skal vi ta en tur i morgen også? 
Alle tre barna jublet i kor. JA:...! 

Så i dag søndag var det nok en tur inn til Dale gamle psykiatrisk sykehus. 
Spenningen steg da vi nærmet oss. Mellomste hadde erfaring fra dagen før og ledet an. Fremeles en drykt og en spenning kjentes i kroppen. Svette hender tok min hånd når vi nok en gang gikk inn i bygningen. Men denne gangen var det anderledes, Ja vi var en mer men en annen lyd var tilstede. Vi hørte helt klart en stemme som ulte noe svakt. Jeg stoppet opp. Hørte dere? nja... ble det sakt fra to. Han minste på fire ante ingen uro å var mest oppatt over hvor han kunne skru på lyset. Vi gikk ut igjen. Men noe pirret oss så vi bestemt oss for å gå inn igjen. Denne gang hørte vi det alle sammen når vi gikk sakte inn i korridoren. Til og med han minste hørte lyden og gjento den samme lyden. Vi så på hverandre. Inegn tok hverandre i hendene. VI gikk bare ut. Utenfor så vi alle på hverandre. Smilte og snakket i munnen på hverandre. 
Dette var utrolig spennende. Vi gikk ned over bakken så bak oss hele tiden i frykt om at noe eller noen så oss men mest av alt håpet vi alle at vi skulle kunne se noe i vinduet. 

 



 











Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

Hvorfor starter jeg en blogg nå? Det handler mest om at jeg er i en vanskelig periode i livet mitt. Å trenger støtte og smil fra de som ikke kjenner meg. At jeg er Ok. I bunn og grunn er jeg vell en helt vanlig mor. Alle har sin bagasje. Jeg ønsker å dele min med dere. Mine tanker, gleder og sorg. Jeg har over tid skrevet en dagbok som jeg ønsker å legge inn her litt etter litt.

hits